Sånn litt seinere…

Dere trodde kanskje dere slapp unna nå? Nei!

Selv om vi ikke er ute og reiser lenger, så blir dere pokka nødt til å lese blogg. Eller blugg om du vil. Practically the same.

Først av alt vil jeg uttrykke et hjertelig og stort TAKK til alle som bidro med penger, eller bare gode ønsker og tanker, til barnehjemmet i Phnom Penh, Kambodsja. Vi skulle forøvrig også videreformidle et stort takk fra barnehjemmets direktør, Mech Sokha.
Pengene skal bli brukt i arbeidet med å bygge en ny skole for barn mellom tretten og seksten år. Vi fikk samlet inn over fire tusen kroner, noe som ikke er nok til en hel skole, men som forhåpentligvis er med og bidrar.

 

SÅ. Over til noe helt annet. Noen – om ikke alle – sitter sikkert i sitt lune hi og tenker: «Hva skjedde egentlig med Irmelin og Andreas etter at de reiste hjem fra Asia?». Vel. Svaret kommer her:

Vi skulle fly hjem fra Kuala Lumpur i Malaysia, via Paris, til Oslo natt til den 16. desember. Trodde vi. Vi møtte opp på flyplassen i god tro, veldig klare for å reise hjem. Der fikk vi beskjed om at flyet vårt allerede hadde dratt. Omlag ett døgn tidligere. Slag i trynet nr. 1. Vi måtte bite i det ganske sure eplet, og betale masse straffegreier og mellomlegg og sånn, men vi fikk oss til Paris for 650 glitrende kroner ekstra.
Da vi landet i Paris måtte vi 1: skifte flyplass, og 2: skifte terminal når vi først hadde kommet oss til riktig flyplass. Billettene hjem til Norge var naturlig nok OGSÅ utgått på dato, og i SAS-skranken på Charles de-Gaulle i Paris fikk vi servert det sureste eplet vi noen gang har sett. 4500 kroner for å komme oss hjem. Hver. Shit pommes frites.
Heldigvis har Andreas en mamma. Hun er flink til å snakke i telefonen. Pruta det ned til 800 kroner. Diggz.

Etter reisen har tiden gått ganske fort. Vi har fått oss hund. Han heter Gregersen, og er rumensk innvandrer. Heldigvis spiller han ikke trekkspill. Håper han klarer å holde seg til sommeren også.

Gregersen liker å kule'n i sofaen. Sover stort sett hele tiden.

Vi har dessuten flytta tilbake til Volda. Vi bor i en gammel leilighet LANGT utafor sentrum. Irmelin studerer fortsatt drama, mens Andreas koser seg med samfunnsfag. Irmelin har dessuten fått seg jobb på REMA1000, og Andreas er tilkallingsvikar på en barneskole i Ørsta. Livet er ganske greit egentlig. Gardiner, vaskemaskin og garderobeskap er på plass. Etablert.com.

Så. Hva syns dere om garderobeskap?

Næh. Jeg bare tulla. Sånne ‘jeg-vil-provosere-frem-masse-komentarer’-spørsmål er ikke helt min greie.

Eller er det?

Vi snakkes!

– Andreas

Siste holdeplass

Hei bloggfolk!

Nå sitter vi i Kuala Lumpur, Malaysia. Det vil si, Andreas sitter mens jentene er ute og sliter gulvbelegget på diverse kjøpesentere. En grei fordeling om jeg får si det selv.
Tiden i Thailand har vært veldig fin. Vi har vært innenfor Thailands grenser i tilsammen toogtyve døgn. Det var ett døgn for mye.
Etter at vi hadde gjort oss ferdige på herlige (men litt kjedelige) Milky Bay Resort, skulle turen gå – helst med tog – fra Surat Thani til Butterworth i Malaysia. Ting går ikke etter planen, og vi ankom Surat litt for sent. Vi fikk beskjed der om at tog til Butterwoth var fulle, og at vi kanskje kunne komme oss til Hat Yai, som er en by i Thailand, ikke så langt fra grensa til Malaysia. Vi takket ja og kortet ned ventetiden fra et og et halvt døgn til bare ti timer. Nå toget, som forøvrig var over en time forsinket, kom til Surat, sovnet hele reisefølget på flekken. Tog med senger er best.

Morgenen etter ankom vi Hat Yai ganske tidlig om morgenen. Herfra skulle det egentlig ikke være noe problem å komme seg videre til Butterworth, som er et par timers togtur unna. Vi fikk imidlertid beskjed om at det neste toget i den retningen ikke gikk før et døgn senere, noe som var relativt uaktuelt i og med at vi allerede var en dag på overtid av det visumene våre tillot. Vi valgte derfor å sitte på i en minibuss over grensa.

Illustrasjonsbilde fra tidligere minibusstur

Da vi endelig kom frem til grensa var vi nødt til å gå ut av bussen og gjennom passkontrollen. Vi traff på en kø som var uendelig lang, og fornøyde og glade (ironi) sto vi en time i denne køen. Da vi endelig kom frem til passkontrollen fikk vi grei beskjed om at vi hadde stått der forgjeves, i og med at vi måtte betale bot for å ha overskredet visumtiden. Vi ble henvist inn på et kontor som luktet svette og avføring, og måtte stå mer i kø.
Etter at undertegnede hadde betalt og fått med seg papirer på at han er uredelig, måtte jentene inn å gjøre det samme. Da fikk mannen beskjed av bussjåføren om at bussen måtte skynde seg over grensa fordi alle var så sultne. De lovet å vente på andre siden. Det burde ringt en bjelle når jeg fikk all bagasjen i hånda og beskjed om at vi skulle ta med den selv.
Når jentene endelig var ferdige kunne vi endelig krysse grensa. Det var ingen minibuss på andre siden. Vi var heldige å få skyss av en buss som skulle til Butterwoth, og etter et par timer til var vi endelig fremme.

I Butterworth var vi i noe sånt som et halvt døgn. Vi fant ut at det var like greit å ta nattoget til Kuala Lumpur samme kveld. Det gikk forholdsvis knirkefritt, og klokken ni på morgenen den 11. desember var vi fremme i Malaysias hovedstad. Etter ganske nøyaktig to døgn på reisefot. Uten dusj. Uten tannbørste. Digg.

Vi ble ganske fort enige om at vi hater å reise. I Thailand.

Nå har vi tre dager igjen før vi reiser hjem. Kuala Lumpur er en kul by, og nå koser vi oss igjen. Starbucks og Subway. Men vi kjenner på oss at vi savner traktekaffe og kjøttkaker. Og vi gleder oss til jul.

Ikke så mange nye bilder siden sist. Men jeg slenger med noen uansett.

Vi snakkes!

-Andreas

Vet ikke hvordan jeg fjerner bilder fra galleriet.

Verdens gladeste svigermor.

Deadliest Catch avd. Samui

Glad. Laks. Gladlaks.

Mister Muscle. Loves the jobs you hate.

Bambi on ice. Uten ice.

Entusiastisk kjærlighet.

Han fikk bananer. Og ble sinna.

Elefantkos.

Posering. Modelloppdrag?

Vakringen på stranda.

Foss. Kunstig, men fortsatt en foss.

Aldri for voksen til å ta karusell!

Skammens innlegg

Hei kjære leser

Det er med skam i sjela jeg skriver innlegget i den første oppdateringen på nesten tre uker. Den gangen hadde vi nettopp fått besøk av verdens beste svigermor med følge. Følget bestod av barnehagesjef Schau.
Følget var på besøk (vi kaller det ‘besøk’ siden vi tross alt nesten eier hele Sørøst-Asia nå) i tolv netter. På den tiden rakk vi å være på tre forskjellige hoteller, et par strender, noen bassengkanter og hos en drøss av innpåslitne gateselgere. Fantastisk var det.

Tusen takk for to nydelige uker, Lena-Britt og Anne Grethe!

Vi var så fornøyd med det andre hotellet vi var på at vi bestilte oss åtte netter til. Her er vi nå, på nydelige Koh Phangan. Dette anbefales på det sterkeste. Her soler man seg, leser bøker og drikker øl til ti kroner flaska.

Skal ikke dra det ut noe lenger enn nødvendig. Legger heller ut en bråte med bilder.

Edit: Jeg klarte dessverre ikke å holde det jeg lovet. Her skrur man tydeligvis av internett klokka tolv. Skammer meg mer.

Vi snakkes!

-Andreas

Kjærlighet på høyeste plan.

Vår nye husgjest. Vi kaller henne ‘Beril’.

Alternativ metode for å frembringe mørke.

Dr. Fish Massage. Spesielt.

Ananasdrinken. Lå på gulvet ti minutter seinere.

En hatt og verdens beste svigermor.

Besøk fra Norge.

Hele følget koser seg på bar.

Mor og datter smiler til kamera.

Toget som tok oss fra Kuala Lumpur til Butterworth.

Følget inspiserer båthavna i Bophut.

Kambodsjansk ku.

Irmelin har fått seg to nye venner.

Venner i Saigon.

Oppdatering

Hei bloggen (som jeg har hørt er innledningen på mange toppblogger)

Først av alt vil jeg beklage til alle som har ventet på innlegg etter at jeg faktisk skrev at det skulle komme et innlegg veldig snart. Jeg kan ikke skylde på noe annet enn internett.Det som er veldig fint er at internett er vant til å ta skylda. Fy på internett.

Vi har vært i Kambodsja. Det er mest sannsynlig det landet som har gjort mest inntrykk på hele reisefølget noensinne. I forhold til Vietnam hvor «bare» 11% av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensa på 1,25 US$ om dagen, så lever nesten tredve prosent av den kambodsjanske befolkningen under den samme grensa. Det er mye. Mye mye mer enn noen av oss noen gang kommer til å bli vant til.

Men vi har gjort andre ting også. Vi har opplevd Kambodsja for det det er verdt. Den andre dagen vi var på det som er kalt ‘killing fields’. En ganske opprørende opplevelse. Det var som å være med hvite busser, bare at man aldri hadde hørt historien før. Pol Pot – en despotisk sosialistisk diktator – slakta omkring en million mennesker og lot to millioner andre dø av sult og overarbeid.

Noen ganger er man mindre stolt av å være en del av menneskeheten.

På den annen side viste Kambosja seg fra sin aller beste side. Jeg vet egentlig ikke om Kambodsja har flere sider. To nye facebookvenner er status etter oppholdet. En kelner og en mann som kjørte moped med tilhenger.

Fantastisk.

Kambodsja er også et land som byr på mye annet. Billig øl har dem også. Vi satt tolv timer på restaurant. Spiste tre måltider, drakk treogtjue øl og seks kopper kaffe. Betalte seksti dollar – 350 kroner – tilsammen. Går an det.
Dagen før vi skulle dra måtte vi til og med ta bilde sammen med hele staben

Vi har forøvrig dratt videre. Nå er vi i Thailand. I mellomtiden har vi vært i Malaysia. Det vil si at vi er på vårt tredje land på fire dager. Det vil igjen si at vi er på reise. Vi er slitne, men det går bra. Nå er vi på Koh Samui. Her har vi møtt svigermor (mor for noen red. anm.) og barnehagesjefen i Rakkestad Kommune, Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Eller Schau. En av delene er det hvertfall. Her koser vi oss med øl og sambucca. Jeg er ikke så god på sambucca. To uker i paradis!

Vi fortsetter vår herlige reise rundt i Sørøst-Asia med store øyne og fotografiapparat. Verdens heldigste mann og grunnen til at han er heldigst i verden kommer til å fortsette å rapportere hjem på bloggen. Med jevne mellomrom.

Her er bilde av en rotte. Den var død. Stine fikk spørsmål om hun hadde drept den. Hun svarte nei.

Tatoveringen til Stine ble behørig observert og kommentert av barna på barnehjemmet.

En skoleklasse med barn som ikke kan velge hvilken skole dem skal gå på. Skole er jævla bra uansett.

En av de vakre sjelene som bodde i et blikkskur rett ved søppledynga.

Elefanter i gata viste seg å være et vanlig syn. Han jævær’n med det/den fæle spydet/stokken skulle jeg derimot tatt et oppgjør med.

Bilde fra Tuol Sleng Prison i Phnom Penh. Hit kom folk før de skulle dø. 17 000 mennesker kom hit. Omtrent ett dusin overlevde. Det er tolv mennesker. Akkurat like mange som egg i en vanlig eggekartong.

Vi kommer tilbake med flere bilder fra reisen og livet her på Koh Samui.

Dere er deilige, bloggleser. Alle som en. Men ikke like deilige som kjæresten min

 

Vi snakkes!

-Andreas

Livet så langt

Først av alt vil jeg beklage til den fantastiske familien Bergby/Uttisrud. Jeg blogger litt for mye i forhold til Irmelin, og jeg vet jo at det egentlig det er henne dere vil høre fra. Unnskyld for det.

For å prøve å veie litt opp for min bloggeiver, vil jeg gjerne dedikere eller dedisere eller hva det nå enn heter, dette innlegget til den personen som gjør at jeg smiler. Jeg smiler når jeg står opp (iallfall etterhvert. Jeg er litt morragretten) og jeg smiler når jeg legger meg. Enkelt og greit fordi jeg står opp og legger meg ved siden av deg!

Nå har vi vært borte fra gamlelandet i snart tre måneder. På disse tre månedene har vi krangla tre ganger. Det vil si sånn gjennomsnittlig en gang i måneden (den tok jeg. Jeg er jo tross alt mattelærer). Vi blir sinna, går hvert til vårt, angrer, kommer sammen igjen og forteller hverandre at alt er min feil. Så er det bra igjen.

I tillegg til å være vakrest i verden, har hun det største hjertet man kan tenke seg. På grunn av henne sitter vi med over tre tusen kroner som skal doneres til barn i Kambodsja. På grunn av henne skal vi hente en liten gatehund fra Romania på Gardermoen når vi kommer hjem. Jeg er overbevist om at om alle var som Irmelin så hadde verden vært et mye finere sted.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Mest sannsynlig ingenting. Du er den jenta jeg skal gifte meg med, den jeg skal få barn med, den jeg skal sole rynkene mine i syden når vi blir pensjonister med, den jeg skal spise middag med – hver dag, den jeg skal dø ved siden av en gang når vi er steingamle. Jeg har ikke flere ord enn tre: Jeg elsker deg.

Tilslutt vil jeg gjerne beklage nok en gang. Denne gangen til dem som trodde dette skulle være et spennende innlegg fra en spennende reise i en spennende reiseblogg. Jeg ber dere kun om å forstå at dette er det mest spennende for meg: å få oppleve verden sammen med jenta jeg elsker. Og Stine. Man må ikke glemme Stine. Jeg vil vel ikke gå så langt som til å si at jeg elsker Stine, men jeg er skikkelig skikkelig glad i a.
Dere får trøste dere med at jeg skal tvinge Irmelin til å skrive et nytt blogginnlegg seinere i dag. Den siste dagen i en av verdens herligste byer – Phnom Penh.

Heelt tilslutt vil jeg nok en gang henvende meg til den fantastiske familien Bergby/Uttisrud. Men denne gangen beklager jeg ikke. Jeg takker. Takk for at dere har skapt, oppdratt og vært med på å forme verdens nydeligste vesen!
Evelyn og Egil, Arna og Jan, Ingar, Christer, Eli, Tore, Anne, Sven, Randi, Markus, Per og Lena-Britt: Jeg er glad i dere. Selv om jeg ikke har møtt dere alle engang. Det er ikke verst.

Som sagt, nytt innlegg kommer seinere i dag.

-Andreas, hengiven kjæreste og svigerfamiliemedlem

Når voksne menn begynner å gråte…

Bildet over er redigert. Jeg har brukt et program til å endre på kontrastene i bildet, slik at det lyse blir lysere og det mørke blir mørkere. Det tok meg omlag to minutter for å få et helt annet bilde enn jeg startet med.
På bildet sitter to barn. De roter i søpla for å finne noe de kan bruke. De har selskap av en geit og en hund. Denne haugen med søppel ligger mellom en skole og en klynge med bolighus.
To hundre meter unna ligger hovedgata i Phnom Penh. Der ligger kjøpesentre med Gucchi, Levi’s og iPad 2.

Disse harde kontrastene i virkeligheten er det ikke like enkelt å redigere. Det finnes ingen kontrast-knapp man kan trykke på for å utjevne forskjellen mellom fattig og rik. Man kan lukke øya. Men når man åpner dem igjen får man fortsatt livets jævlige sandkorn rett inn på iris. Jeg kan fortelle at det gjør forbanna vondt, men at det er nødvendig. Det burde være nødvendig. For alle.

Bildet er forøvrig tatt på et helt annet sted enn vi egentlig skulle besøke. Rett ved siden av byens søppeldynge, hvor unger, geiter og høns slåss om å samle sammen de tinga som fortsatt kan spises eller brukes.
En liten trøst er det, at rett ved siden av befinner det seg en såkalt NGO, en frivillig organisasjon som sørger for at nettopp disse unga får seg litt skikkelig mat og en ålræit skolegang. Tre hundre og søtti søte små sjeler får gå på skole her. I tillegg har dem et barnehjem med seksti små, med mat og det dem kaller soverom.
Vi tok sjefsavgjørelsen om å bidra litt her også. Vi brukte ca. hundre dollars på det. Resultatet ble hundre og femti kilo ris, seks plastballer og en bærepose med kjeks. For seks hundre kroner. Føler det er verdt det.

Her sitter dem og lærer engelsk. Med et volum og en innlevelse jeg aldri har hørt fra unger på skolen i Norge. Jeg har heller aldri sett noen være så stolte av skolearbeidet sitt før. Små pekefingre fløy gjennom kladdeboka for å forklare forskjellen på ‘present’ og ‘past tense’.

Vi har vært på det andre barnehjemmet også. The Center for Children’s Happiness. Det virka som om ting blir administrert skikkelig skikkelig bra her. Hundre og tre unger går på barneskolen. Skolen er drevet av senteret. Når dem skal over på ungdomsskolen må dem gå offentlig. Det blir støtta av senteret, og de flinkeste av dem går ut av High School med skoleplass på universitetet. Det er ikke bare unga fra senteret som går der. Smårollinger, og forsåvidt storrollinger også, fra nærområdene, får tilbud om skoleplass om dem ikke har det fra før. Hjerter smelter for initiativet. Mitt inkludert.

De menneskene vi har møtt er fulle av glede. Enten gleden av å få muligheten, eller muligheten til å gi. Vi er i et land der nesten tredve prosent lever under fattigdomsgrensa. Ti tusen stakkars sjeler lever hver dag rett ved siden av søplefyllinga der de jobber for ingenting.
Vi kommer. Vi drar. Forhåpentligvis har vi – sammen med dere – gjort noe for noen.

Det jævligste er å tenke på alle dem man ikke kan hjelpe

Voksne karer kan grine av mindre…

-Andreas

Ho Chi Minh City

Tittei!

Vi har gjennomført turens andre nattbusseventyr, og ankom Ho Chi Minh City – også kjent som Saigon – klokken halv syv i dag morges. Etter nok et forsøk på å skaffe oss joggesko, noe som forøvrig virker ganske vanskelig i et land der alle bruker under størrelse 40 i sko, har vi nok en gang havnet på kafé. Her sitter vi og koser oss med espresso og internett.

Irmelin og Stine har det supergøy på busstur

Bussturen gikk greit. Det kan virke som om veiarbeid i Vietnam blir avkortet av budsjettmessige årsaker. Det hoppes over noen hundre meter asfalt her og der, noe som gjorde turen til en litt humpete opplevelse. Irmelin holdt sågar på å falle ned fra senga si. Skumle greier.

Etter kafébesøk og litt sightseeing i dag, går turen videre til Kambodsja seinere i dag. Vi setter oss på bussen klokka 15:00, og forventer å være fremme sånn rundt 20:30. I Phnom Penh (uttales Fnåmm Penn i følge Stine) blir vi iallfall i fire netter.
Grunnen til dette er at som noen sikkert har fått med seg er Thailand fylt med vann. Planen vår var å reise videre fra Fnåmm Penn til Siem Reap og Bangkok, for så å komme oss sørover med tog for å møte verdens beste svigermor. Vannet har beklageligvis satt en brå stopper for den planen, og vi må derfor reise med fly fra Fnåmm Penn til Kuala Lumpur i Malaysia, for så å ta toget nordover mot Thailand. Da har vi vurdert det dithen at vi helle blir noen dager ekstra i Fnåmm Penn og blir skikkelig kjent med barna på barnehjemmet.

Tusen takk for den gode responsen på innlegget om barnehjemmet forresten! Vi er overveldet, og gleder oss virkelig til å komme oss dit for å forhåpentligvis lyse litt opp i hverdagen til barn som ikke har det like bra som oss.

Trafikkbildet i Ho Chi Minh City er et litt annet enn vi er vant til fra før. Stine, som var nervøs for å gå over gata i gamlebyen i Hoi An, bruker litt tid på å komme seg frem her.

Flotte våkne kvinner har tatt fatt på nok en dag på den andre siden av verden. Irmelin sjekker om Stine har vasket ørene sine. Nydelige jenter jeg reiser sammen med. Jeg tuller ikke. De er nydelige!

Kjæresten min er dessuten veldig veldig fin når hun smiler. Er det rart jeg vil gifte meg med a?

Nytt innlegg kommer når vi kommer oss frem til Kambodsjas spennende hovedstad Fnåmm Penn.

Vi snakkes!

-Andreas

 

Hjelp oss å hjelpe

Nå reiser vi snart til Ho Chi Minh en kjapp tur, før vi krysser grensen til Kambodsja. Så vi er i Phnom Penh allerede i morgen kveld. Gleeedeseg.

Som noen av våre flotte blogglesere har fått med seg, har vi planer om å hjelpe et barnehjem i Phnom Penh mens vi er ute og reiser. Barnehjemmet heter The Center for Childrens happiness. Her bor barn som har «blitt dumpet på søppelfyllinga» for å jobbe. Gassene som oppstår av det brennende søppelet forårsaker sykdom, i tillegg til at de har mangel på rent vann og mat. The Center of Childrens happiness har som mål å hjelpe disse barna, som er helt ned i toårsalderen.

Målet er å gi barna et hjem, og mulighet for utdannelse. Det er et barnehjem, som ved hjelp av frivillige og donasjoner utvider, og det bygges nye rom og utearealer for barna som bor der.

Vi har allerede handlet inn litt leker vi skal ha med når vi kommer frem. Vi har i tillegg lyst til å handle inn mat i store kvantum og fotballer o.l. Som studenter og reisende, har vi ikke mange midler, men dette brenner vi virkelig for. Håper derfor at det er noen andre som vil engasjere seg. Vil dokumentere her på bloggen i tekst og bilder.

Legg gjerne igjen en kommentar om du ønsker å bidra, om det så er 30 kroner, eller en tohundrelapp, så skal du få kontonummer, eller besøk gruppen vår på facebook.

Les gjerne mer om barnehjemmet på: http://www.cchcambodia.org

Vi blogges når vi kommer fram til Kambodsja i morgen kveld. Da blir det masse fine bilder igjen, og sikkert masse spenstige sprells.

– Irmelin

 

On the road

God for-/midt i-/ettermiddag eller hva det nå enn er.

Først må reisefølget få lov å beklage. Beklagelsen går ut på at det har vært bloggtørke de siste ukene, noe som selvfølgelig ikke er særlig snilt gjort ovenfor deg som leser. Vi er veldig lei oss for det.

De siste to ukene i Hoi An gikk med på å skrive oppgave. Oppgaveskriving er kjedelig nok i seg selv. Det hjelper ikke særlig å måtte skrive oppgave i gruppe. Ikke et vondt ord om gruppa, som for øvrig var bestående av lærerinne-Stine fra Haugesund, flyplassbagasjestuer-Roald og mannebladjournalist-Christian foruten meg selv. Finfine mennesker, absolutt, men det tar på å aldri være enig om hva som skal stå på papiret. Men vi fikk det vel til på et vis.

Etter at vi var ferdige med oppgave, dro vi nesten sporenstreks med nattbuss til Nha Trang. Også en flott turistmetropol som ligger ca. 3/4 sør i Vietnam. Været er opp og ned, i dag er det midt i blinken. Vi koser oss maks! Turen gikk som sagt med nattbuss, med noen rare liggeplasser som var designet for lavere mennesker enn undertegnede.
Irmelin sover egentlig ikke på bildet. Hun bare illustrerer hvordan man sover på nattbuss i Vietnam. Det funket forsåvidt greit for noen. Undertegnede sov i gode syv timer.

Da vi kom frem til byen gikk vi på safari. Jentene skulle ta ut penger. Da mistet Irmelin bankkortet sitt til en litt ambisiøst teknologisk minibank midt i byen. Drittminibank! Hun fikk et ansiktsuttrykk som var sånn ca. som dette:
Men så kom hun på at hun har en kjæreste som elsker henne høyere enn himmelen, og da ble hun sånn:
Hun er mye finere når hun er sånn.

I går var vi på fornøyelsespark. Det var også veldig gøy! Andreas var tøffest, for han tok de bratteste vannskliene. Han dunket til og med hodet sitt ganske hardt. Ingen fare – det kan ikke bli stort verre enn det var fra før. Irmelin syns forresten ikke Andreas var tøff i det hele tatt.

«…det er ikke tøft å sette livet på spill for å skli
i en bratt vannsklie, dummen!»
                                                                  -Irmelin, 7. november 2011

Vi var på et såkalt Underwater World også. Det var skikkelig gøy, for der hadde de mange skikkelig kule fisker med slør og haler og rare tryner. Vi tok noen bilder

Flott slørhalefisk

Piggesugeting

Interesserte jenter

Hai

I dag er været som sagt tipp topp. Døgnrytmen er tilbake. Vi sovnet halv tolv i går og var oppe halv åtte. Det kan brått hende det blir stranda på oss i dag før vi vender tilbake til oppgaven.

Nye blogginnlegg forventes å komme som perler på en snor fremover!

Vi snakkes!

-Andreas

Kjedsomme dager

Hei bloggen vår!

Nå begynner ting å dra seg til her i Hoi An. Vi har to uker igjen av studiet, og bare en forelesning. Ellers skal vi gjøre ferdig gruppeoppgaven vi holder på med.
Vi kjeder oss fortsatt litt til tider. Noen ganger benyttes den kjedsomme tiden til å bare ligge stille og kjede seg. Andre ganger prøver man noen litt tidsfordrivende aktiviteter, slik som å lese.

Jeg har lest en og annen bok mens jeg har vært her nede, og er særdeles glad for at jeg valgte å ta med meg et godt lager av litteratur.

Den første boka jeg leste var denne. Natt til fjerde november er en litt langdryg bok med relativt stillestående handling, men som egentlig etterlot et ganske prominent inntrykk. Iallfall på meg. En litt annerledesbok av Karin Fossum. Ikke er den så lang heller. Det negative med korte bøker er at man ikke kan skryte av hvor lang den var når man er ferdig. Dette er altså ingen skrytebok.

Den neste boka jeg leste var en reisegave fra min dyrebare forlovede. Doppler av Erlend Loe handler om en mann med en abnormalt stor penis som bor i skogen over Sogn i Oslo sammen med en elg. Der får han tiden til å gå ved å hugge ut en totempæl og drikke skummetmelk. Om du fortsatt ikke har lyst til å lese den er det deg det er noe galt med. Ikke meg.

Dette er den første romanen til Are Kalvø. Han er egentlig mest kjent for å bedrive tøys og tull i radio og på tv, samt for å snakke rart. Det gjør han fordi han er nynorsk. Boka er også på nynorsk. Svigermor og jeg behersker dette språket udmerket. Iallfall som lesestoff. Flaks at bøker klassifiseres som nettopp det.

Dette er den niende og nest siste boka i bokserien om ‘poliskomissarie Martin Beck’, som også har vært grunnlag for et lass med filmer i etterkant. Bøkene er skrevet på 60-tallet, og kan regnes som den simpleste, pureste krim. Ganske morsomt. Eller spennende om man vil. Selv om man egentlig visste hvem morderen var hele tiden. Det var en veps.

Denne boken var en reisegave fra min gode venn Torbjørn (sammen med 1000 dong, som utgjør noe sånt som 27 øre). En annerledes reisebok skrevet av pappaen til han brillemannen på TV som besøker rare mennesker og filmer det. En togreise fra London til London. Bare med en liten svipp innom omtrent alle landene i Asia. En sånn bok som går littegranne sakte å lese, men som er ganske vemodig å innse at man er ferdig med.

Dette er boka jeg holder på med nå. ‘For deg som elsker potensgiverne’ står det i hjørnet. Samme forfatter, samme setting, omtrent samme karaktersammensetninger. Og en liten landsby i Sverige. Ligger an til å utnevnes som den søteste boka jeg har lest siden ‘Jeg lærer å telle og regne’. Anbefales absolutt.

Dette er altså litteraturen jeg har beriket sinnet mitt med siden vi kom hit i august. Det er greit å tenke på at jeg fortsatt har igjen fire bøker jeg ikke har begynt på, så jeg skal ha så jeg greier meg til jul. Håper jeg iallfall. Irmelin leser også forresten. Men hun leser sånne smarting-engelsk-novellesamlinggreier, og det orker ikke jeg. Jeg trenger litt lettere underholdning.

Jeg legger forøvrig med et siste bilde av de bøkene vi bør og skal lese i, men som kanskje ikke har fått den oppmerksomheten de egentlig krever. Dette er en spesiell type bøker som, iallfall for min del, stort sett motiverer meg til å lese noe heelt annet. Disse kalles skolebøker, og skal selges så fort som mulig når vi er ferdige her.

Relativt ubrukte skolebøker selges. Ta kontakt med noen som kjenner noen som har noe med en av oss å gjøre.

Det var bare det jeg ville si egentlig. Jeg ønsker meg forresten resten av Beck-bøkene til jul. Selv om morderen er vepser eller papirfly eller sånne ting.

Vi snakkes!

-Andreas