Sånn litt seinere…

Standard

Dere trodde kanskje dere slapp unna nå? Nei!

Selv om vi ikke er ute og reiser lenger, så blir dere pokka nødt til å lese blogg. Eller blugg om du vil. Practically the same.

Først av alt vil jeg uttrykke et hjertelig og stort TAKK til alle som bidro med penger, eller bare gode ønsker og tanker, til barnehjemmet i Phnom Penh, Kambodsja. Vi skulle forøvrig også videreformidle et stort takk fra barnehjemmets direktør, Mech Sokha.
Pengene skal bli brukt i arbeidet med å bygge en ny skole for barn mellom tretten og seksten år. Vi fikk samlet inn over fire tusen kroner, noe som ikke er nok til en hel skole, men som forhåpentligvis er med og bidrar.

 

SÅ. Over til noe helt annet. Noen – om ikke alle – sitter sikkert i sitt lune hi og tenker: «Hva skjedde egentlig med Irmelin og Andreas etter at de reiste hjem fra Asia?». Vel. Svaret kommer her:

Vi skulle fly hjem fra Kuala Lumpur i Malaysia, via Paris, til Oslo natt til den 16. desember. Trodde vi. Vi møtte opp på flyplassen i god tro, veldig klare for å reise hjem. Der fikk vi beskjed om at flyet vårt allerede hadde dratt. Omlag ett døgn tidligere. Slag i trynet nr. 1. Vi måtte bite i det ganske sure eplet, og betale masse straffegreier og mellomlegg og sånn, men vi fikk oss til Paris for 650 glitrende kroner ekstra.
Da vi landet i Paris måtte vi 1: skifte flyplass, og 2: skifte terminal når vi først hadde kommet oss til riktig flyplass. Billettene hjem til Norge var naturlig nok OGSÅ utgått på dato, og i SAS-skranken på Charles de-Gaulle i Paris fikk vi servert det sureste eplet vi noen gang har sett. 4500 kroner for å komme oss hjem. Hver. Shit pommes frites.
Heldigvis har Andreas en mamma. Hun er flink til å snakke i telefonen. Pruta det ned til 800 kroner. Diggz.

Etter reisen har tiden gått ganske fort. Vi har fått oss hund. Han heter Gregersen, og er rumensk innvandrer. Heldigvis spiller han ikke trekkspill. Håper han klarer å holde seg til sommeren også.

Gregersen liker å kule'n i sofaen. Sover stort sett hele tiden.

Vi har dessuten flytta tilbake til Volda. Vi bor i en gammel leilighet LANGT utafor sentrum. Irmelin studerer fortsatt drama, mens Andreas koser seg med samfunnsfag. Irmelin har dessuten fått seg jobb på REMA1000, og Andreas er tilkallingsvikar på en barneskole i Ørsta. Livet er ganske greit egentlig. Gardiner, vaskemaskin og garderobeskap er på plass. Etablert.com.

Så. Hva syns dere om garderobeskap?

Næh. Jeg bare tulla. Sånne ‘jeg-vil-provosere-frem-masse-komentarer’-spørsmål er ikke helt min greie.

Eller er det?

Vi snakkes!

– Andreas

Reklamer

Siste holdeplass

Standard

Hei bloggfolk!

Nå sitter vi i Kuala Lumpur, Malaysia. Det vil si, Andreas sitter mens jentene er ute og sliter gulvbelegget på diverse kjøpesentere. En grei fordeling om jeg får si det selv.
Tiden i Thailand har vært veldig fin. Vi har vært innenfor Thailands grenser i tilsammen toogtyve døgn. Det var ett døgn for mye.
Etter at vi hadde gjort oss ferdige på herlige (men litt kjedelige) Milky Bay Resort, skulle turen gå – helst med tog – fra Surat Thani til Butterworth i Malaysia. Ting går ikke etter planen, og vi ankom Surat litt for sent. Vi fikk beskjed der om at tog til Butterwoth var fulle, og at vi kanskje kunne komme oss til Hat Yai, som er en by i Thailand, ikke så langt fra grensa til Malaysia. Vi takket ja og kortet ned ventetiden fra et og et halvt døgn til bare ti timer. Nå toget, som forøvrig var over en time forsinket, kom til Surat, sovnet hele reisefølget på flekken. Tog med senger er best.

Morgenen etter ankom vi Hat Yai ganske tidlig om morgenen. Herfra skulle det egentlig ikke være noe problem å komme seg videre til Butterworth, som er et par timers togtur unna. Vi fikk imidlertid beskjed om at det neste toget i den retningen ikke gikk før et døgn senere, noe som var relativt uaktuelt i og med at vi allerede var en dag på overtid av det visumene våre tillot. Vi valgte derfor å sitte på i en minibuss over grensa.

Illustrasjonsbilde fra tidligere minibusstur

Da vi endelig kom frem til grensa var vi nødt til å gå ut av bussen og gjennom passkontrollen. Vi traff på en kø som var uendelig lang, og fornøyde og glade (ironi) sto vi en time i denne køen. Da vi endelig kom frem til passkontrollen fikk vi grei beskjed om at vi hadde stått der forgjeves, i og med at vi måtte betale bot for å ha overskredet visumtiden. Vi ble henvist inn på et kontor som luktet svette og avføring, og måtte stå mer i kø.
Etter at undertegnede hadde betalt og fått med seg papirer på at han er uredelig, måtte jentene inn å gjøre det samme. Da fikk mannen beskjed av bussjåføren om at bussen måtte skynde seg over grensa fordi alle var så sultne. De lovet å vente på andre siden. Det burde ringt en bjelle når jeg fikk all bagasjen i hånda og beskjed om at vi skulle ta med den selv.
Når jentene endelig var ferdige kunne vi endelig krysse grensa. Det var ingen minibuss på andre siden. Vi var heldige å få skyss av en buss som skulle til Butterwoth, og etter et par timer til var vi endelig fremme.

I Butterworth var vi i noe sånt som et halvt døgn. Vi fant ut at det var like greit å ta nattoget til Kuala Lumpur samme kveld. Det gikk forholdsvis knirkefritt, og klokken ni på morgenen den 11. desember var vi fremme i Malaysias hovedstad. Etter ganske nøyaktig to døgn på reisefot. Uten dusj. Uten tannbørste. Digg.

Vi ble ganske fort enige om at vi hater å reise. I Thailand.

Nå har vi tre dager igjen før vi reiser hjem. Kuala Lumpur er en kul by, og nå koser vi oss igjen. Starbucks og Subway. Men vi kjenner på oss at vi savner traktekaffe og kjøttkaker. Og vi gleder oss til jul.

Ikke så mange nye bilder siden sist. Men jeg slenger med noen uansett.

Vi snakkes!

-Andreas

Skammens innlegg

Standard

Hei kjære leser

Det er med skam i sjela jeg skriver innlegget i den første oppdateringen på nesten tre uker. Den gangen hadde vi nettopp fått besøk av verdens beste svigermor med følge. Følget bestod av barnehagesjef Schau.
Følget var på besøk (vi kaller det ‘besøk’ siden vi tross alt nesten eier hele Sørøst-Asia nå) i tolv netter. På den tiden rakk vi å være på tre forskjellige hoteller, et par strender, noen bassengkanter og hos en drøss av innpåslitne gateselgere. Fantastisk var det.

Tusen takk for to nydelige uker, Lena-Britt og Anne Grethe!

Vi var så fornøyd med det andre hotellet vi var på at vi bestilte oss åtte netter til. Her er vi nå, på nydelige Koh Phangan. Dette anbefales på det sterkeste. Her soler man seg, leser bøker og drikker øl til ti kroner flaska.

Skal ikke dra det ut noe lenger enn nødvendig. Legger heller ut en bråte med bilder.

Edit: Jeg klarte dessverre ikke å holde det jeg lovet. Her skrur man tydeligvis av internett klokka tolv. Skammer meg mer.

Vi snakkes!

-Andreas

Oppdatering

Standard

Hei bloggen (som jeg har hørt er innledningen på mange toppblogger)

Først av alt vil jeg beklage til alle som har ventet på innlegg etter at jeg faktisk skrev at det skulle komme et innlegg veldig snart. Jeg kan ikke skylde på noe annet enn internett.Det som er veldig fint er at internett er vant til å ta skylda. Fy på internett.

Vi har vært i Kambodsja. Det er mest sannsynlig det landet som har gjort mest inntrykk på hele reisefølget noensinne. I forhold til Vietnam hvor «bare» 11% av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensa på 1,25 US$ om dagen, så lever nesten tredve prosent av den kambodsjanske befolkningen under den samme grensa. Det er mye. Mye mye mer enn noen av oss noen gang kommer til å bli vant til.

Men vi har gjort andre ting også. Vi har opplevd Kambodsja for det det er verdt. Den andre dagen vi var på det som er kalt ‘killing fields’. En ganske opprørende opplevelse. Det var som å være med hvite busser, bare at man aldri hadde hørt historien før. Pol Pot – en despotisk sosialistisk diktator – slakta omkring en million mennesker og lot to millioner andre dø av sult og overarbeid.

Noen ganger er man mindre stolt av å være en del av menneskeheten.

På den annen side viste Kambosja seg fra sin aller beste side. Jeg vet egentlig ikke om Kambodsja har flere sider. To nye facebookvenner er status etter oppholdet. En kelner og en mann som kjørte moped med tilhenger.

Fantastisk.

Kambodsja er også et land som byr på mye annet. Billig øl har dem også. Vi satt tolv timer på restaurant. Spiste tre måltider, drakk treogtjue øl og seks kopper kaffe. Betalte seksti dollar – 350 kroner – tilsammen. Går an det.
Dagen før vi skulle dra måtte vi til og med ta bilde sammen med hele staben

Vi har forøvrig dratt videre. Nå er vi i Thailand. I mellomtiden har vi vært i Malaysia. Det vil si at vi er på vårt tredje land på fire dager. Det vil igjen si at vi er på reise. Vi er slitne, men det går bra. Nå er vi på Koh Samui. Her har vi møtt svigermor (mor for noen red. anm.) og barnehagesjefen i Rakkestad Kommune, Anne-Grethe Strøm-Erichsen. Eller Schau. En av delene er det hvertfall. Her koser vi oss med øl og sambucca. Jeg er ikke så god på sambucca. To uker i paradis!

Vi fortsetter vår herlige reise rundt i Sørøst-Asia med store øyne og fotografiapparat. Verdens heldigste mann og grunnen til at han er heldigst i verden kommer til å fortsette å rapportere hjem på bloggen. Med jevne mellomrom.

Her er bilde av en rotte. Den var død. Stine fikk spørsmål om hun hadde drept den. Hun svarte nei.

Tatoveringen til Stine ble behørig observert og kommentert av barna på barnehjemmet.

En skoleklasse med barn som ikke kan velge hvilken skole dem skal gå på. Skole er jævla bra uansett.

En av de vakre sjelene som bodde i et blikkskur rett ved søppledynga.

Elefanter i gata viste seg å være et vanlig syn. Han jævær’n med det/den fæle spydet/stokken skulle jeg derimot tatt et oppgjør med.

Bilde fra Tuol Sleng Prison i Phnom Penh. Hit kom folk før de skulle dø. 17 000 mennesker kom hit. Omtrent ett dusin overlevde. Det er tolv mennesker. Akkurat like mange som egg i en vanlig eggekartong.

Vi kommer tilbake med flere bilder fra reisen og livet her på Koh Samui.

Dere er deilige, bloggleser. Alle som en. Men ikke like deilige som kjæresten min

 

Vi snakkes!

-Andreas

Livet så langt

Standard

Først av alt vil jeg beklage til den fantastiske familien Bergby/Uttisrud. Jeg blogger litt for mye i forhold til Irmelin, og jeg vet jo at det egentlig det er henne dere vil høre fra. Unnskyld for det.

For å prøve å veie litt opp for min bloggeiver, vil jeg gjerne dedikere eller dedisere eller hva det nå enn heter, dette innlegget til den personen som gjør at jeg smiler. Jeg smiler når jeg står opp (iallfall etterhvert. Jeg er litt morragretten) og jeg smiler når jeg legger meg. Enkelt og greit fordi jeg står opp og legger meg ved siden av deg!

Nå har vi vært borte fra gamlelandet i snart tre måneder. På disse tre månedene har vi krangla tre ganger. Det vil si sånn gjennomsnittlig en gang i måneden (den tok jeg. Jeg er jo tross alt mattelærer). Vi blir sinna, går hvert til vårt, angrer, kommer sammen igjen og forteller hverandre at alt er min feil. Så er det bra igjen.

I tillegg til å være vakrest i verden, har hun det største hjertet man kan tenke seg. På grunn av henne sitter vi med over tre tusen kroner som skal doneres til barn i Kambodsja. På grunn av henne skal vi hente en liten gatehund fra Romania på Gardermoen når vi kommer hjem. Jeg er overbevist om at om alle var som Irmelin så hadde verden vært et mye finere sted.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Mest sannsynlig ingenting. Du er den jenta jeg skal gifte meg med, den jeg skal få barn med, den jeg skal sole rynkene mine i syden når vi blir pensjonister med, den jeg skal spise middag med – hver dag, den jeg skal dø ved siden av en gang når vi er steingamle. Jeg har ikke flere ord enn tre: Jeg elsker deg.

Tilslutt vil jeg gjerne beklage nok en gang. Denne gangen til dem som trodde dette skulle være et spennende innlegg fra en spennende reise i en spennende reiseblogg. Jeg ber dere kun om å forstå at dette er det mest spennende for meg: å få oppleve verden sammen med jenta jeg elsker. Og Stine. Man må ikke glemme Stine. Jeg vil vel ikke gå så langt som til å si at jeg elsker Stine, men jeg er skikkelig skikkelig glad i a.
Dere får trøste dere med at jeg skal tvinge Irmelin til å skrive et nytt blogginnlegg seinere i dag. Den siste dagen i en av verdens herligste byer – Phnom Penh.

Heelt tilslutt vil jeg nok en gang henvende meg til den fantastiske familien Bergby/Uttisrud. Men denne gangen beklager jeg ikke. Jeg takker. Takk for at dere har skapt, oppdratt og vært med på å forme verdens nydeligste vesen!
Evelyn og Egil, Arna og Jan, Ingar, Christer, Eli, Tore, Anne, Sven, Randi, Markus, Per og Lena-Britt: Jeg er glad i dere. Selv om jeg ikke har møtt dere alle engang. Det er ikke verst.

Som sagt, nytt innlegg kommer seinere i dag.

-Andreas, hengiven kjæreste og svigerfamiliemedlem

Når voksne menn begynner å gråte…

Standard

Bildet over er redigert. Jeg har brukt et program til å endre på kontrastene i bildet, slik at det lyse blir lysere og det mørke blir mørkere. Det tok meg omlag to minutter for å få et helt annet bilde enn jeg startet med.
På bildet sitter to barn. De roter i søpla for å finne noe de kan bruke. De har selskap av en geit og en hund. Denne haugen med søppel ligger mellom en skole og en klynge med bolighus.
To hundre meter unna ligger hovedgata i Phnom Penh. Der ligger kjøpesentre med Gucchi, Levi’s og iPad 2.

Disse harde kontrastene i virkeligheten er det ikke like enkelt å redigere. Det finnes ingen kontrast-knapp man kan trykke på for å utjevne forskjellen mellom fattig og rik. Man kan lukke øya. Men når man åpner dem igjen får man fortsatt livets jævlige sandkorn rett inn på iris. Jeg kan fortelle at det gjør forbanna vondt, men at det er nødvendig. Det burde være nødvendig. For alle.

Bildet er forøvrig tatt på et helt annet sted enn vi egentlig skulle besøke. Rett ved siden av byens søppeldynge, hvor unger, geiter og høns slåss om å samle sammen de tinga som fortsatt kan spises eller brukes.
En liten trøst er det, at rett ved siden av befinner det seg en såkalt NGO, en frivillig organisasjon som sørger for at nettopp disse unga får seg litt skikkelig mat og en ålræit skolegang. Tre hundre og søtti søte små sjeler får gå på skole her. I tillegg har dem et barnehjem med seksti små, med mat og det dem kaller soverom.
Vi tok sjefsavgjørelsen om å bidra litt her også. Vi brukte ca. hundre dollars på det. Resultatet ble hundre og femti kilo ris, seks plastballer og en bærepose med kjeks. For seks hundre kroner. Føler det er verdt det.

Her sitter dem og lærer engelsk. Med et volum og en innlevelse jeg aldri har hørt fra unger på skolen i Norge. Jeg har heller aldri sett noen være så stolte av skolearbeidet sitt før. Små pekefingre fløy gjennom kladdeboka for å forklare forskjellen på ‘present’ og ‘past tense’.

Vi har vært på det andre barnehjemmet også. The Center for Children’s Happiness. Det virka som om ting blir administrert skikkelig skikkelig bra her. Hundre og tre unger går på barneskolen. Skolen er drevet av senteret. Når dem skal over på ungdomsskolen må dem gå offentlig. Det blir støtta av senteret, og de flinkeste av dem går ut av High School med skoleplass på universitetet. Det er ikke bare unga fra senteret som går der. Smårollinger, og forsåvidt storrollinger også, fra nærområdene, får tilbud om skoleplass om dem ikke har det fra før. Hjerter smelter for initiativet. Mitt inkludert.

De menneskene vi har møtt er fulle av glede. Enten gleden av å  muligheten, eller muligheten til å gi. Vi er i et land der nesten tredve prosent lever under fattigdomsgrensa. Ti tusen stakkars sjeler lever hver dag rett ved siden av søplefyllinga der de jobber for ingenting.
Vi kommer. Vi drar. Forhåpentligvis har vi – sammen med dere – gjort noe for noen.

Det jævligste er å tenke på alle dem man ikke kan hjelpe

Voksne karer kan grine av mindre…

-Andreas

Ho Chi Minh City

Standard

Tittei!

Vi har gjennomført turens andre nattbusseventyr, og ankom Ho Chi Minh City – også kjent som Saigon – klokken halv syv i dag morges. Etter nok et forsøk på å skaffe oss joggesko, noe som forøvrig virker ganske vanskelig i et land der alle bruker under størrelse 40 i sko, har vi nok en gang havnet på kafé. Her sitter vi og koser oss med espresso og internett.

Irmelin og Stine har det supergøy på busstur

Bussturen gikk greit. Det kan virke som om veiarbeid i Vietnam blir avkortet av budsjettmessige årsaker. Det hoppes over noen hundre meter asfalt her og der, noe som gjorde turen til en litt humpete opplevelse. Irmelin holdt sågar på å falle ned fra senga si. Skumle greier.

Etter kafébesøk og litt sightseeing i dag, går turen videre til Kambodsja seinere i dag. Vi setter oss på bussen klokka 15:00, og forventer å være fremme sånn rundt 20:30. I Phnom Penh (uttales Fnåmm Penn i følge Stine) blir vi iallfall i fire netter.
Grunnen til dette er at som noen sikkert har fått med seg er Thailand fylt med vann. Planen vår var å reise videre fra Fnåmm Penn til Siem Reap og Bangkok, for så å komme oss sørover med tog for å møte verdens beste svigermor. Vannet har beklageligvis satt en brå stopper for den planen, og vi må derfor reise med fly fra Fnåmm Penn til Kuala Lumpur i Malaysia, for så å ta toget nordover mot Thailand. Da har vi vurdert det dithen at vi helle blir noen dager ekstra i Fnåmm Penn og blir skikkelig kjent med barna på barnehjemmet.

Tusen takk for den gode responsen på innlegget om barnehjemmet forresten! Vi er overveldet, og gleder oss virkelig til å komme oss dit for å forhåpentligvis lyse litt opp i hverdagen til barn som ikke har det like bra som oss.

Trafikkbildet i Ho Chi Minh City er et litt annet enn vi er vant til fra før. Stine, som var nervøs for å gå over gata i gamlebyen i Hoi An, bruker litt tid på å komme seg frem her.

Flotte våkne kvinner har tatt fatt på nok en dag på den andre siden av verden. Irmelin sjekker om Stine har vasket ørene sine. Nydelige jenter jeg reiser sammen med. Jeg tuller ikke. De er nydelige!

Kjæresten min er dessuten veldig veldig fin når hun smiler. Er det rart jeg vil gifte meg med a?

Nytt innlegg kommer når vi kommer oss frem til Kambodsjas spennende hovedstad Fnåmm Penn.

Vi snakkes!

-Andreas